Da jeg (Sigmund T) i 1955 satt på hybelen i Trondheim og tenkte tilbake på sirkelen Hjort i Stavanger, skreiv jeg noen betraktninger om væpnerløftet og væpnerloven, som jeg sendte til "væpneravisa" DRUÅ i Stavanger.
Her er de to første brevene:

 

2.1.1955

TE DRUÅ

Væpnerløftet.
Jeg gir som væpner mitt æresord på at jeg etter beste evne vil prøve/søke å gjøre min plikt mot Gud og fedreland, tjene andre og lyde væpnerloven.


For å bli opptatt som væpner må en kunne væpnerløftet. De fleste lærer det også, og ved opptakelsen ramser de det opp som et annet salmevers, - ferdig med det.
Men løftet skulle igrunnen være litt mer enn et vers en lærer på pugg. Det er jo faktisk et løfte, og løfter er til for å holdes, ellers var det ikke noe løfte.
Derfor bør en alltid tenke seg om et par ganger før en avgir et løfte. Lover en mer enn en kan klare å holde?

Når det gjelder væpnerløftet, tenker en som regel ikke over det i det hele tatt.
En konsentrerer seg om ordlyden, og så går innholdet hus forbi.
Men innholdet er ikke lite forpliktende.

En lover at en - så godt en kan - vil:
1) Gjøre sin plikt mot Gud
2) Gjøre sin plikt mot fedrelandet
3) Hjelpe de som trenger hjelp (og hvem trenger ikke det).
4) Leve etter væpnerloven.

Ja, ja, sånn var det.
Snille gutter, snakker pent, hjelper mor, går ærend med godt humør, gir ei hånd der det behøves o.s.v. Tenk bare på alt det som står i væpnerloven.

Nå er det mulig at en eller annen får lyst til å protestere, "De e ingen så jørr alt de der". - Og det er så. Ingen er feilfri. Men likevel er det det ideologiske grunnlaget for hele væpnerarbeidet (og alt annet speiderarbeid).

Det er væpneridealet som møter oss i lov og løfte. Og vi gir i væpnerløftet vårt æresord på at vi etter beste evne vil strekke oss mot dette idealet.
Da merker vi det inne i oss når vi lever etter det, og når vi går utenom.
Og da vil vi også vite hvor mye sann væpnerånd det er i oss .

S.T.

Ideologi: ): idélære, system av forestillinger, anskuelser og vurderingsmåter.

 

10.1.1955

Væpnerloven
Pgr. 1. Sannhet.
Riddernes og væpnernes ord var sannhet. Ingen tvilte på det.
Intet garantibevis var så sikkert som riddernes æresord.
Godtemplarordenens væpnere går aldri på akkord med sin samvittighet. Hans ord or sant, og alle skal uten tvil tro på det.


Dette er jo sånt som vi har hørt noen ganger nå. Derfor er det på tide at vi tenker over hva det betyr. F.eks. at en væpner aldri går "på akkord med sin samvittighet".

Akkord betyr avtale, eller arbeid etter avtale i motsetning til arbeid etter dag- eller timelønn.
Akkordere ): Treffe avtale, forhandle.

Man fristes lett til å få istand avtalen slik at en tjener mest mulig på det. En selger med andre ord arbeidskrafta si til høystbydende.
Men: "Godtemplarordenens væpnere selger aldri sin samvittighet til høystbydende.

La oss si at vi står foran et valg. Hvis vi da gjør det vi selv har størst fordel av, uten å bry oss orn at det er på bekostning av andre, selger vi samvittigheten til den muligheten som betaler best. Vi går på akkord med vår samvittighet. Vi knebler samvittigheten og putter den ned i en kasse med hengelås på, for at den ikke skal protestere når vi skal ta imot det tilbudet vi tjener mest på.
For tilbud er det nok av. De kommer på de mest uventa måter.

La oss si at vi skal på leir. Vi entrer båten og det bærer av sted.
Styrmannen kornmer og selger billetter.
Jeg skynder mcg å smekke hengelåsen i, og sier: "En barn".
Ja, for jeg har ikke råd til å betale voksenbillett. Forresten spiller det ingen rolle for dampskipsselskapet om jeg betaler noen kronet mer eller mindre. Og så er det jo litt sport i det og.
Styrmannen mønstrer meg: ''E du kje l5 år? "
Jeg vrir om nøkkelen en gang til for sikkerhets skyld og sier "fjorten".
Styrmannen: "Ja du e jo væpnar. Eg stole på det".

Etterpå er det liksom en sitter med litt flau srnak i munnen. For samvittigheten gir alltid flau smak når den har vært knebla og nedlåst.
La oss ga inn for en frisk smak i munnen!

I pgr. 1 står det ikke bare "Hans ord er sant", men også "Alle skal uten tvil tro på det".
Dette betyr ikke bare at andre skal tro oss, men ikke minst at vi skal tro andre.
Sanne væpnere går ikke rundt med vaktsomme øyne for å kontrollere hverandre. Sanne væpnere tviler i det hele tatt ikke på hverandre, for sanne væpnere stoler på hverandre.

ST